Aktuelle ytringer-her kommenterer jeg regelmessig aktuelle saker fra media

Nyliberalismen medførte fra slutten av 70 tallet og begynnelsen av 80 tallet en endring i tanken omkring kriminalitetskontroll. Da fikk Europa, etter impulser fra USA, en liberalisering der private tilbydere kom i større grad inn enn i den tradisjonelle kriminalitetsbekjempelsen etter velferdsstatens oppblomstring fra 1945, der staten tidligere hadde monopol på all kriminalitetskontroll. Nytten av dette er at private får større plass i kriminalitetsdebatten.

Det sen moderne er et sosiologisk begrep, som beskriver vårt nåværende samfunn, med en enorm endringshastighet i forhold til det moderne samfunn. Sosiologer har igjen begynt å diskutere moderniteten. I kriminologien har vi gått langt fra C. Lombroso og «the criminal man» og dagens nyliberale tanker. Få kriminologer tror at det er noe ved anatomien til straffede som årsak for at de har begått en kriminell handling, eller at det ligger i ens gener at man blir «avvikere» fordi foreldrene var det. Slike tanker ble i stor grad utryddet etter rettsoppgjøret etter Holocaust. De grunnleggende verdiene i samfunnet som ideal har ikke endret seg sidens Bibelens tilblivelse, men måten å kontrollere individenes handlinger har stadig endret seg, med nye lover. Vi feiret i 2014 jubileum for Grunnlovens 200 år, som sikret grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, men strafferetten har i liten grad utviklet seg etter loven av 1902. Stortinget har vedtatt en ny lov. For å reelt si at vi er kommet inn i det senmoderne bør denne være på plass, da den er bedre tilpasset dagens samfunn.

Å kreve mere penger til politiet og strengere straffer vil ofte få kortsiktig oppslutning. Tradisjonelt er det statens som har hatt monopol på maktutøvelsen i samfunnet. Hvor mye makt politiet skal ha til å gripe inn i den private sfæren er teoretisert av Max Weber som var en sterk tilhenger av statlig dominans. En lav grad av kriminalitet, der borgerne kan føle seg rimelig trygge er et svært viktig gode for ethvert samfunn, men det finnes rettssikkerhetsmessige utfordringer ved at det synes som om politikerne ser det som sin oppgave å blande seg inn i rettsstatens virksomhet og kommer med stadige utspill for å bevise at de holder trykket oppe på kriminalitetsbekjempelsen. Skal frihet kombineres med trygghet, må samfunnet akseptere at det finnes noe kriminalitet i samfunnet, da et totalitært overvåkingssamfunn er det eneste som kan etterforske alle lovbrudd. Orwells 1984 samfunn er det mange som har advart mot. Å uttale seg om straffens lengde eller dommers innhold er vanlig fra bevilgende folkevalgte forsamlinger i det senmoderne. Vi har fått begrepet moralsk panikk. I slike samfunn blir de fattige sett på som potensielt kriminelle og misbrukere av offentlige ordninger og støtte fra de som har midler blir sett på som en slags «noblesse oblige» som en enhver «adelsmann» var forpliktet til etter normal etisk standard i svunne tider, i romantikken og nasjonalromantikken. Det er i et slikt nyliberalistisk tankegang slik at fattige ses på som en tilstand alle kan komme ut av med arbeid, og alle er sin egen lykkes smed, og velferdsmottakere er mennesker som ikke ønsker jobb, i stedet for velferdsstatstankegangen der alle yter etter evne, som det het da arbeiderbevegelsen dominerte samfunnet. Dette har tradisjonelt vært felleseie i den kriminalitetspolitiske debatten i Norge, der det å ha lite ressurser materielt ikke har vært grunn til å bli sett på som en risiko. Utgangspunktet er at nåværende risikokontroll regime er skapt av to forhold, den spesielle sosiale organiseringen av senmoderniteten og det frie markedet.

Politiet er også best tjent med at det er kun de som har retten til å drive risikotenking i samfunnet, slik at deres autoritet ikke svekkes. Et rettssamfunn krever derfor at de som blir satt til slike oppgaver har en høyere utdanning enn gjennomsnittet av befolkningen. Dette vil særlig være tilfelle om private, med profittmotiv og betaling pr. oppdrag får deler av ansvaret for å avlaste politiet. Det er skjønnet bak politiblikket som avgjør om det blir konfrontasjoner eller ikke. En uerfaren tjenestemann, med lav utdanning og personlige motiver kan lett skape større problemer enn det som gavner ordensmakten og staten. Derfor har det vært vanlig i demokratier at Politimakten må forklare og rettferdiggjøre sine handlinger, både under aksjoner, men også i retten. Legalitetsprinsippet medfører at alle tjenestemenn skal stå ansvarlig for loven, men samtidig at det blir likebehandling i sakene. «Rule of law» gjør at også statens tjenestemenn er underlagt de lover og regler de har vært med å lage og ivrer etter skal følges.

Den nye risikotankegangen i kriminologien har en overgang i fra tankegang rundt enkelthandlinger og individer til grupper/samling med handlinger. I risikotankegangen regner man med en viss grad av kriminalitet og forsikringsordninger skal sikre de velbemidlede fra å miste sine verdier. Det nyliberale i samfunnet har stor tro på at politiet skal kunne løse problemer for dem, og den øvre del av samfunnskalaen har ofte oppfatninger av at staten vil forsvare deres revir, fordi bidrar mest i skatt og har bygget opp selskaper. Kriminalitetsmeldingen av 1978 viser at selvstendig næringsdrivende er de som er minst straffet. Kanskje disse gruppene kan bidra til rettssikkerhet for marginaliserte grupper?

Oversikt